Beretninger om beskyttelse og nærvær

Da Gordon Kleppe var rundt ti-tolv år gammel ble livet hans berget. Tre ganger etter dette har han opplevd at livet ble beskyttet og berget. Han forstår ikke hvorfor dette har skjedd nettopp ham, men det har forandret undertonene i livet hans dramatisk, og er en indirekte årsak til at han i dag er pastor.

Den første beretningens første del er som hentet ut av en film. Et barn som vil leke gjemsel – og som gjemmer seg litt for godt.

– Det var vel da jeg var ti-tolv år at jeg gjemte meg i en gammel amerikansk kamferkiste innerst i kjelleren til bestemor. Låsen gikk igjen, og jeg var innestengt uten at noen visste det. Jeg trodde min mor eller andre ville finne meg, men ingen kom. Da jeg begynte å hyperventilere hysterisk skjønte jeg at jeg kom til å dø. Jeg skjønte at alt håp var ute, det var nesten ikke luft igjen. Jeg så livet mitt rulle opp i bilder, så spesielle opplevelser i barndommen. Filmen stansa ved det som skjedde hver kveld: at min far leste fra Barnebibelen. Jeg skjønte at Jesus var min siste sjanse, tårene rant men jeg ble helt rolig og sa: “Jesus, hjelp meg,” forteller Gordon Kleppe. Han er fortsatt dypt grepet av denne barndommens opplevelse som ble en milepæl, og fortsetter:

– Jeg tror ikke det gikk ett sekund en gang før jeg hørte noen røre ved låsen. Jeg løftet lokket, men ikke et menneske var å se. En Herrens engel rørte ved låsen. Jeg gikk ut av kista, la på plass klærne, gikk ut og stod ved kjellermuren, løfta blikket mot himmelen og sa: “Hvorfor gjorde du dette? Hva vil du med mitt liv? Tenker du å bruke meg i tjeneste for deg?” Det ble en milepæl. Det var så sterkt at jeg klarte ikke fortelle om det før det var gått ca to år. Da snakket jeg med bestemor. Hun sa: “Hold det for deg sjøl foreløpig og la Gud vise deg veien videre,” forteller Gordon. Den dag i dag står kamferkista i kjellerstua hans som et minne om Guds inngripen.

Historien om Guds trofasthet
Siden opplevde Gordon flere ganger å bli berget fra døden. Både i en fiske ulykke, en skiulykke og i en farlig situasjon på aluminiumsverket i barndomsriket på Lista.

– Det er vanskelig å fortelle. Hvorfor skulle Gud redde meg og ikke andre i lignende situasjoner? På aluminiumsverket var jeg sagfører. Jeg styrte maskinen som målte og saget opp aluminumsbolter på opptil 6 meter. En gang hadde enden på en aluminiumsbolt kilt seg fast. Jeg prøvde å få den løs, men i stedet ble bolten løftet opp i sagbladet som eksploderte. Jeg sto i døråpningen rett foran sagbladet. Alle sagblad-delene kom som en snøstorm mot meg – men gikk rundt meg. En splint traff halsen. Jeg gikk skjelvende og i sjokk ut av åpningen og så bare en liten rift. I dager etterpå kom folk på bruket bort til meg og dro selv ned genseren så de kunne se rispet. “Du skulle ikke levd,” sa de. Ett år etter kom en bort til meg og sa: “Jeg og en kollega har snakket. Vi skjønner ikke at du har overlevd, vi skjønner det bare ikke.” Jeg skjønner heller ikke. Nok en gang har Gud forbarmet seg. Hjemme har jeg to biter fra sagbladet, forteller Gordon Kleppe.

Gudsbildet og spørsmålene
– Hva har disse opplevelsene gjort med ditt Gudsbilde?

– Gud har vært overmåte god og full av kjærlighet og beskyttelse mot en uforsiktig gutt. Gjennom fire opplevelser er det bekreftet at Gud har vært nær. Det har gjort noe med meg. I liv så vel som i tjeneste kan jeg noen ganger være litt rastløs og har gått litt fort fram slik at jeg er blitt stående ubeskyttet. Da har jeg kjent at Gud var nær. Da jeg var menighetsarbeider på Melhus var jeg en gang veldig sliten og nede etter en tjenestereise. Før møtet nærmest hang jeg over talerstolen i bønn og ropte til Gud om kraft og styrke for jeg var i ferd med å gi opp. Tre ganger gikk Herren forbi bak meg og rørte meg på ryggen. Jakken min beveget seg og jeg kjente varme strømme gjennom hele kroppen. Han ville styrke meg. Om jeg er troløs er han trofast, sier Gordon Kleppe og forteller at Salme 91 er blitt hans livs salme. Så viktig er den at han spurte kona, Bodil, om den ikke kunne inngraveres i gifteringene. Nå står det PS 91 der.

– Hva tenker du om dine erfaringer i møte med andre mennesker som ikke har opplevd at Gud beskyttet?

– Jeg har på en måte problemer med å fortelle dette. Livet har vært så tøft for enkelte, endt med sykdom og død. Jeg er litt flau over at Han har tatt tak både en, to, tre og fire ganger. Hvorfor meg? Når jeg bærer det fram er jeg redd for å legge stein til byrden. Men jeg vet også at vitnesbyrdet om dette kan forløse noe hos andre. Jeg beveger meg mellom disse to ytterpunktene hele tiden. For de unge oppleves dette som et sterkt vitnesbyrd, og de må ha sterke vitnesbyrd og levd liv.

Hverdagens Gud
Gordon Kleppe har også et hverdagsliv. Der er Jesus. Ikke med den overnaturlige inngripen som i de store hendelsene på liv og død. Men som den personen Gordon stadig sukker til og har en åpen linje hos.

– Du opplever mange ganger i løpet av et menighetsliv dette at du skulle bedt og lest mer. Jeg gripes av og til også av dette. Samtidig har jeg tre barn, er menighetsforstander i en liten menighet – og blir delt mellom mange oppgaver. Jeg er trygg på at Jesus er med uansett. Jeg er ikke typen som setter meg ned i et rom, men jeg har den åpne fortrolige linja oppover. Jeg kan sitte i bilen og si “Kjære Jesus!” Jeg lever livet sammen med ham der jeg går. Livet evangeliserer i seg selv. Jeg lever et normalt liv i samfunnet jeg er i, og ber “Jesus bli hos meg,” sier Gordon.

– Har opplevelsen av hvem Kristus er forandret seg fra barndommen til i dag?
– Gudsopplevelsene jeg hadde som barn og tenåring var med på å forandre livet mitt. Jeg tror i dag det ga meg større visshet på hvem Han er. Det at jeg ikke kjenner at Han er nær, er ikke farlig. For jeg vet gjennom levd liv at Han virkelig er der. Jeg er ikke avhengig av oppturer og nedturer, eller av å oppleve Jesus sterkt. Hvilen og vissheten gir en større trygghet. Jeg stresser ikke lenger. Jesus er der. Ørkenvandring kan det være forferdelig å oppleve noen ganger. Det virker som Han tier og er stille. Men Han er der. Nøden over at Han ikke er der kan fortsatt gjøre at jeg spør “hvor er du nå?” Men hvilen og vissheten gjør det likevel annerledes.

– Kan du klare å beskrive din erfaring av Gudsnærværet?

– Noen ganger når jeg sier “gode Jesus” kjenner jeg at jeg følelsesmessig knuses litt. Jeg føler meg ikke god. Men Han er god. Da er det som Gud som far holder rundt meg. Jeg har hatt behov av Gud som far, og det har vært nærliggende å oppleve den sida, sier Gordon som flyttet hjemmefra og begynte på pastorutdannelse allerede som 17-åring.

– Jeg hadde ungdomstida i et konservativt miljø som bar preg av at du måtte stå på, ta avstand fra alt, leve asketisk og aldri var god nok. Det gjorde noe med meg. Jeg måtte strekke meg lenger og tekkes Gud. Jeg var knallhard mot meg selv, men i møte med Guds kjærlighet har det gradvis blitt mindre og mindre.

Jesuslivets konsekvenser
– Jeg tror vi må være folkelige, vennlige, blide og takknemlige… men det er ikke noe jeg kan prestere i meg selv. Det har med livet med Jesus å gjøre. Når jeg lever tett med Ham kan jeg kjenne glede også i tøffe tak, sier Gordon, som det siste årene har hatt strevsomme tider så vel som gode tider.

– Har vi en livsstil preget av Jesus er vi som en magnet i forhold til andre mennesker, fortsetter han. Kanskje er det noe i oss – en dimensjon de har merket og fått lysten på. Jeg håper det, sier Gordon.

Han liker å tusle rundt på gatene. Tenke at han er bærer av Guds rike. Ønske at noen skal få litt mer lyst på Jesuslivet og Guds verden etter møtet med mennesket Gordon.

– Jeg prøver å be: “Kjære Jesus, la mennesker få et positivt møte med meg. Jeg har faktisk Herren med meg og i meg, og det må gjøre noe med omgivelsene. Han er ivrig nå. Livets konsekvenser er en hjertesak. Han har antydet at pastorrollens fare kan være å bli en seremonimester i tjeneste. Og pastorlivets utfordringer er mange og mange ganger interne. Men mennesket Gordon søker seg ut.

– Vi må ikke skille oss fra verden. Vi lever i verden. Vi har fått en tid å leve her på – og er på gjennomreise. Når Bibelen snakker om å bygge, plante, ta til ekte og gi til ekte handler det om å leve naturlig. Ikke det perfekte og adskilte, men i det sårbare livet. Naturlig. Det er forskjell på å vitne og å være et vitne.

– Det er vanskelig for en pastor å snakke om seg selv. Vi snakker så fort om tjenesten. Jeg kjenner at jeg er underveis. Jeg vandrer og er på gjennomreise. Jeg kjemper mellom det å finne hvile og trivsel i livet og tjenesten og det å drives av en “hellig uro” og nød over å kunne få se mennesker ha det godt. Jeg kjenner noen ganger at denne nøden blir bare ord som ikke styrer livet mitt, og jeg synker ned i en komfortabel likegyldighet eller livsstil. Men noen ganger kjennes denne nøden som en så stor byrde at jeg nesten vil gi opp, sier Gordon Kleppe. Da er det viktig for meg at jeg finner hvile i at det Jesus som skal gjøre det. Jeg er bare redskapet. Han har ansvaret.

– Den vanskelige verdenssituasjonen forsterker håpet om at Gud kan hjelpe. Og håpet får ingen ta fra meg. En kvinne i en menighet sa til meg engang; “Det er godt for oss som tror at håpet ikke er avhengig av livet.” Verden sier: “Så lenge det er liv er det håp.” Jeg tror det motsatte; “Så lenge det er håp er det liv.” Vi er privilegert som lever i en tid som for mange er uten håp, med et evig håp. Jeg vil leve det livet, ta vare på det og gi livet til Gud, så kan andre får del i dette håpet.

Tekst: Anne Margrethe Mandt – Misjonsbladet (revidert)